Endringer i skrive- og lesevaner

For barn og unge har lese- og skrivevanene endret seg de siste årene. Dette har sammenheng med endringer på internett. Før var internett mer basert på at brukerne var konsumenter av informasjon som lå der. Nå er det mye mer rettet mot at brukerne er aktive bidragsytere med egne tekster og bruk av sosiale medier.  Disse endringene vil medføre endringer som læreren må ta høyde for, i for eksempel norskfaget.  Det er viktig at læreren kan noe om de lese- og skrivevanene elevene har på fritiden, slik at læreren kan virke som en brobygger mellom dette og skolens skrive- og leseopplæring.  

 

Norskfaget skal gi en bred erfaring med ulike sjangere og skrivemåter. Herunder vil kjennskap til bruk av digitale verktøy ved sjangeren sosiale medier inngå. Det å kunne skille en digital tekst fra en ikke-digital tekst er en ferdighet elevene bør ha. Digitale tekster er tekster der både produksjon og lesing må foregå i datamediet. Ulike virkemidler som er spesifikke for mediet brukes. Et eksempel på dette er at tekstene kan benytte multimodalitet i fremstillingen. Det vil si at flere fremstillingsformer kombineres ved bruk av lyd, bilde, video, bokstaver og figurer. Dette er det samme som sammensatte tekster, noe som er et mål i læreplanen at elever skal kunne noe om. Det er satt kompetansemål i norskfaget gjennom hele grunnskolen og den videregående skole i forhold til sammensatte tekster. I beskrivelsen av hovedområde for sammensatte tekster, viser dette til et utvidet tekstbegrep, der tekst er satt sammen med bruk av ulike modaliteter i et samlet uttrykk. Det nevnes flere media dette vil være aktuelt i forhold til, herunder arbeid med nettsider.  

 

Per nå er det ikke utgitt mange lærebøker som omhandler bruk av digitale tekster i undervisningen. Dette kan gi læreren ekstra utfordring når denne skal sette seg inn i området. Læreren behøver ikke nødvendigvis være en aktiv bruker av sosiale medier, men bør ha kjennskap til hva dette innbærer.  Det å utvikle digital literacy (kompetanse) hos elevene kan sees viktig ved at dette blir mer og mer aktuelt å benytte i samfunnet i dag. 

Læreren kan benytte sosiale medier både for å fremme den generelle undervisningen og samtidig øke elevenes digitale literacy. Dette kan gjøres ved å utforme uilke læringsoppgaver. Læreren kan vise elevene ulike eksempler på blogger og elevene kan få i oppgave å analysere oppbyggingen og språkbruken i ulike blogger. Eleven kan også få i oppgave å utforme sin egen blogg. Eksempelvis kan de her få i oppgave å skrive om bøker de har lest. Den nye Web. 2.0-kulturen gir brukerne mulighet til å være mer aktive produsenter enn den tidligere Web. 1.0-kulturen, hvor brukerne i stor grad var konsumenter av tjenesten. At elevene lærer noe om hva det vil si å være produsenter i den nye Web. 2.0 vil være et viktig tema i undervisningen. Dette kan gjøres ved å bevisstgjøre elevene på alle de mulighetene som ligger bruk av ulike sosiale medier, men også utfordringene ved dette. Dette gjelder også når elevene skal bruke nettet til å finne frem til informasjon.  Eksempelvis er Wikipedia utviklet til å bli et oppslagsverk der alle kan bidra med å legge ut informasjon. Dette skaper en ressurs som er lett tilgjengelig for innhenting av informasjon til eksempelvis oppgaver elevene gjør i norskfaget, samtidig som det blir viktig at elevene opparbeider seg en god kildekritisk sans når de bruker Wikipedia til å innhente informasjon. Mye som står der vil være riktig og oppdatert informasjon, men i og med at enhver kan legge inn informasjon om ulike temaer, er det ikke kvalitetssikret på samme måte som for eksempel et leksikon. Læreren vil her kunne veilede elevene og for eksempel gi dem i oppgave å finne frem til informasjon om ulike temaer i norskfaget, samtidig som læreren kan hjelpe dem med å sortere hva som er relevant og mindre relevant, hvilke kilder som er sentrale og hvilke kilder man bør være mer kritisk i forhold til. Det å gi elevene oppgave i mer åpne søk på eksempelvis google, vil kunne gi en større utfordring når det gjelder sortering av hva som er relevant informasjon.

Det at det nye Web 2.0 gir større mulighet for brukerne til å produsere tekst, vil kunne gjøre at eleven får mer skrivetrening på data enn tidligere. Samtidig får brukerne lesetrening ved å lese det andre har skrevet. Ulike sosiale medier vil gi ulik skrivetrening. Sosiale medier er en samlebetegnelse på alle nettsteder der brukerne selv skaper innholdet og deler med hverandre.  En blogg vil være et eksempel på et sosialt medium som vil kunne ligne mer på den kjente sjangeren å skrive dagbok. Her vil skriveren benytte skrivemåter som ligger tett opp til den skrivemåten elevene skal lære på skolen. På Twitter, som er et forum der en har begrenset med plass til hver melding, vil skriveren benytte større grad av forkortelser for å få plass til meldingen. Skrivingen her vil dermed kunne gå mer i retning måten en skriver en sms på. Dette er et eksempel på å skrive på en annen måte enn det elevene skal gjøre i norskfaget på skolen. Mange elever vil være brukere av facebook. Her vil de ofte skrive mer utfyllende om dagliglivet. Samtidig vil flere her ofte kunne bruke ord og uttrykk som er mer relatert til hvordan de snakker i dagligtale, eksempelvis med dialektord. Det blir her viktig at læreren veileder elevene i forhold til ulikheter og likheter mellom den skriftformen de nytter innen sosiale medier og krav til hvordan de bør skrive innen skolens norskfag.  

 

Lærere kan gjennom sosiale medier utvide sin erfaringsdeling med andre lærere. Bruk av personlig læringsnettverk (PLN) er et eksempel på dette. Her vil norsklærere kunne kommunisere med andre lærere på tvers av fag- og landegrenser for utveksling av erfaringer i forhold til læresituasjonen. Dette kan være en ressurs for å utvide hver enkelt lærers repertoar for undervisning om sosiale medier.

 

Elevene vil ved bruk av sosiale medier få mulighet til å få kontinuerlig tilbakemelding og kommentarer på egne tekster. Dette, sammen med at elevene er aktive i forhold til utformingen av egne tekster, vil kunne fremme elevenes læring.  Den gamle klasseromsundervisningen vil fremdeles ha verdi, for eksempel ved at oppfølging fra lærer fortsatt er viktig. Læreren vil kunne bidra til å kvalitetssikre elevenes skrive- og leseopplæring og kan gå mer spesifikt inn på skrivingen ved eksempelvis å rettlede i forhold til grammatikk og rettskriving. Det vil nok ikke være mange som kommenterer dette til vanlig, på sosiale medier o.l.  

Tanker om elevers utvikling for å bli kyndige lesere og skrivere

Elever i den norske skolen går gjennom et langt løp for å utvikle sin lese- og skrivekompetanse. Læreplanen setter mål om dette fra første til tiende klasse. Dette videreføres så i læreplanene for den videregående skolen. Det er store ressurser som legges ned i dette arbeidet fra samfunnets side. Elevene gjennomgår mange timer med norsk. Hva kan bidra til å motivere elevene til et slikt langt løp, der det overordnede målet for læringen er rettet mot anvendelse av kunnskapen i samfunnet?

Tidligere tiders motivasjon for å lære seg å lese og skrive kunne basere seg mer på det eldre dannelsesbegrepet fra 1800-tallet. Dette gikk ut på at det var en verdi i seg selv og for utviklingen av egen identitet å sette seg inn i eldre tiders skjønnlitteratur. Situasjonen er for de fleste elever i dag en annen. Atle Skaftun (2009) peker på at de fleste elever i dag ikke motiveres av en slik begrunnelse, da det er andre faktorer som er viktige for elevers identitetsutvikling i dag.  Hvordan kan læreren finne måter å møte elevene der de i dag? Mye har forandret seg på kort tid når det gjelder tekstlig informasjon og skrift. Mange nye sjangere har dukket opp. Elevenes verden er eksempelvis i økende grad basert på bruk av sosiale medier for kommunikasjon. Sylvi Penne (2010) peker på at gapet mellom det språket elevene møter hjemme og det krav til tekstkompetanse de møter på skolen kan være stor. Ta eksempelvis bruk av forkortelser og uttrykk ved sms-meldinger. Sms-meldinger brukes mye av de fleste elever i dag. Mange av måtene å skrive disse meldingene på har utviklet seg for å få mest mulig informasjon inn på minst mulig plass. Mange av uttrykkene og forkortelsesformene som brukes innen denne sjangeren vil bli direkte feil i et skriftlig arbeid i skolens norskfag. 

  

bilde: Nationaal Archief         

CC-lisens via flickr.com         

Hvordan kan lærere bruke metoder i litteraturundervisningen for å utvikle elevenes tekstkompetanse, slik at de kan bli gode skrivere og lesere ut fra skolens læreplan? Bruk av undervisningsmetoder som tar inn elevens erfaring ved bruk av skrift og språk i hverdagslivet, for så å relatere dette til skolens krav om utvikling av tekstkompetanse, vil her kunne være en metode læreren kan benytte. Et mål i læreplanen i norsk for 10. klasse er at elevene etter 10. årstrinn skal kunne ”vurdere egne tekster og egen skriveutvikling ved hjelp av kunnskap om språk og tekst”. Eksempelvis kunne elevene her fått i oppgave å jobbe med å kartlegge hvilke uttrykk de bruker når de skriver sms og finne forskjeller og likheter i denne måten å skrive på sett opp mot måter å uttrykke seg på i en norsk stil. Slik kunne man øke deres bevissthet om egen skriving og hvordan ulike sjangre krever ulik skrivekompetanse. En slik bevisstgjøring vil kunne hjelpe elevene til å opparbeide kompetanse til å vurdere egne tekster og skriveutvikling. 

 

Det er i forhold til dette tenkte oppgaveeksempelet viktig at læreren er inne og veileder elevene underveis. Det blir her viktig at læreren hjelper til i forhold til avgrensing og at læreren bruker sin skrivekompetanse (literacy) til å veilede elevene i hva som ville være en god måte å uttrykke seg på i en norsk stil. Læreren bør vise elevene eksempler på oppgaver som viser en god skrivekompetanse i norsk stil. Videre vil læreren kunne vise elevene ulike eksempler på andre sjangre og stiler. Kanskje også fra andre fag for således å øke elevenes bevissthet om hva som vil kunne regnes som en god skrivekompetanse i like fag og sjangere. Slik kan elevene bevisstgjøres på at det finnes ulike skrivekulturer innen de ulike fagene og sjangrene. 

 

Skrivekompetanse er et sammensatt begrep som inneholder mange ulike ferdigheter og bruksområder. Det er viktig at elevene kan kjenne at det er relevant for dem å få en bred skrive- og lesekompetanse for å kunne uttrykke seg innen flere områder. Ved at deres hverdagslige måte å kommunisere på skriftlig tas inn som en relevant erfaring og kunnskap om skrive- og lesekompetanse, vil dette kunne bidra til en opplevelse hos elevene om at dette er noe som angår dem. Dette vil kunne virke motiverende for elevene. Således vil det å begynne og utforske områder som er mindre kjent fra hverdagen, som eksempelvis litteratur fra tidligere tider, kunne fortone seg mer interessant. Å kunne gå inn i bøker for å utforske hva som tematiseres om menneskelivet vil kunne være en rik kilde til utvikling av den enkelte elev. Da må imidlertid elevene kjenne at det som står der er relevant for ting de opplever selv i sitt liv. En metode læreren kan benytte her, er å gi elevene i oppgave å reflektere rundt temaer fra eget liv og se dette i lys av hvordan mennesker fra tidligere tider har reflektert rundt slike temaer.  Slik vil elevene kunne finne frem til forskjeller og likheter mellom sitt og andres syn. Dette kan igjen øke deres reflekterende kompetanse og mulighet til å argumentere for sitt eget syn på ulike temaer, ved å ta stilling til ulike synspunkter på hva det vil si å være et menneske. Faren ved slike oppgaver vil kunne være at de blir for brede og uoversiktlige for elevene slik at de står i fare for å enten ikke makte oppgaven eller utforme den for mye ut fra forenklede synspunkt. Her vil læreren kunne bidra til å hjelpe elevene med å avgrense temaet og hjelpe dem til å bygge opp en grundig argumentasjon for sitt syn på saken.

Når læreren skal gjøre en vurdering av elevenes arbeid, må læreren alltid ha i bakhodet om oppgaven som er gitt kan regnes som et gyldig mål på en gitt kompetanse hos elevene, altså om den er valid. Læreplanen operasjonaliserer i liten grad hva eleven skal kunne vise for å ha nådd ett bestemt mål i læreplanen. Her vil læreren kunne dra god nytte av å ha flere lærerkollegaer å diskutere hva som er gode mål på elevers kompetanse med. Et slikt forum vil være et eksempel på et tolkningsfellesskap. Det at flere lærere også går inn for å vurdere besvarelser fra elevene vil kunne øke reliabiliteten (påliteligheten) av vurderingen. Forskning har vist at tre eller flere bedømmere av en oppgave øker reliabiliteten på vurderingen sammenlignet med en eller to bedømmere. Slik vil man kunne minske grad av skjevheter mellom ulike bedømninger av samme oppgave. Det å redusere skjevheter helt vil ikke kunne være et oppnåelig mål i norsk, da det er et fag som ikke har to streker under svaret, hvis da oppgaven ikke er grammatikk. Samtidig vil det være et ressursspørsmål hvor mange lærere man kan sette til å rette én besvarelse.

Litteratur

Skaftun, Atle (2009): Litteraturens nytteverdi, Bergen: Fagbokforlaget.

Penne, Sylvi (2010): Litteratur og film i klasserommet. Didaktikk for ungdomstrinnet og videregående skole, Oslo: Universitetsforlaget.

Sammenhengen mellom læringsmål og vurderingsformer i skolen i dag

Det har gått fem år siden kunnskapsløftet i 2006 satte fokus på sammenhengen mellom læreplanmål og vurderingsformer. Her er en link til Kunnskapsdepartementet sin internettside om kunnskapsløftet:

http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/tema/grunnopplaring/kunnskapsloeftet.html?id=1411

Mye ressurser er lagt ned gjennom disse årene for å styrke læreres vurderingspraksis og bruk av lærerplanene. Hvordan forstås sammenhengen mellom vurdering og læring i dag?

Lærere prøver i undervisningen å øke elevenes kompetanse i de enkelte fag. Hva kompetanse er, har flere definisjoner. Dette kan vanskeliggjøre arbeidet hos hver enkelt lærer når læringsmål skal operasjonaliseres. Å operasjonalisere vil her bety å kunne oversette læringsmålene til hva eleven atferdsmessig må kunne vise. Dette er viktig for å kunne vurdere om eleven har oppnådd et gitt læringsmål. Samtidig kan det være vanskelig å få tak i all læring ved kun å se på atferd, fordi elevens implisitte læring og følelsesmessige opplevelse ved det å lære ikke nødvendigvis vil vises gjennom atferd. Det finnes ulike måter å operasjonalisere læringsmål på og å definere kompetanse hos elevene på. Dermed vil hver lærer måtte gjøre sine tolkninger av begrepene og finne sin måte å bruke læreplanen på. En læreplan vil aldri direkte kunne styre nøyaktig hvordan elevenes kompetanse vurderes, da det alltid vil være et subjektivt element ved lærerens tolkning. Samtidig vil læreplanen kunne minske graden av subjektivitet fra lærernes side i vurderingen, da den setter rammer for hvilke mål som skal tolkes.

Kunnskapsløftet har skapt ressurser på nettet for å hjelpe lærere med å utforme sin operasjonalisering av læremål. Denne siden fra utdanningsdirektoratet gir blant annet ulike videopresentasjoner av hvordan dette kan gjøres, sammen med mye annen nyttig informasjon rundt temaet:

http://skolenettet.no/Moduler/Vurdering/Templates/Pages/StartPage.aspx?id=64600&epslanguage=NO  

Forskning har sett på hvilke elementer i undervisningen som fremmer elevenes læring. Hattie (2009) har gjort en stor metaundersøkelse i forhold til dette. Tilbakemelding (feedback) fra lærer til elev, men også fra elev til lærer viser seg her å være det mest effektive elementet å gjøre bruk av. Veldig viktig er også tilbakemelding elevene gir seg i mellom. Ut fra et slikt perspektiv vil vurdering og læring kunne sees som en kontinuerlig og dynamisk prosess der læreren, eleven og klassen som helhet bidrar til å utforme læringsprosessen ut fra gjensidig tilbakemelding til alle i klassesystemet.

Det finnes ulike typer vurderingsmetoder en lærer kan benytte. En summativ vurdering vil være en type avsluttende vurdering der læreren undersøker hva elevene har lært ved eksempelvis innleveringer, avsluttende prøver og eksamen. Læreren kan vurdere hvordan eleven gjør det på disse avsluttende prøvene ved å se prestasjonen opp mot de læringsmålene som er satt i læringsplanen og vurdere i hvilken grad eleven har oppnådd kompetanse i forhold til disse målene. Denne formen for vurderingsmetode har ikke vist seg å være spesielt effektiv for å fremme læring hos elevene når den kun brukes alene.  

En vurderingsmåte som har vist seg å fremme læring i større grad er bruk av formativ vurdering. Dette er en kontinuerlig metode der læreren underveis i undervisningsåret undersøker hva eleven kan, og på bakgrunn av dette kommer frem til måter læringsprosessen videre kan forsterkes i positiv retning. Dette kan gjøres ved eksempelvis veiledning og respons på tekster eleven har skrevet. Dette vil være en vurderingsmetode som er basert på tilbakemelding, noe forskning som sagt påpeker er et effektivt element i undervisningen. Utfordringen her vil kunne bli hvordan en kan få tilbakemeldingen til å gå begge veier og mellom elevene. Læreren bør huske å spørre eleven om tilbakemelding, f. eks i veiledningstimer, samtidig som læreren gir tilbakemelding til eleven. Det blir her viktig at læreren kan gjøre endringer i undervisningen som følge av de tilbakemeldingene som kommer fra elevene. Læringsdesign som baserer seg på tilbakemelding, må således kunne være fleksibelt ved at det kan gjøres endringer underveis. Det å ha et godt klassemiljø vil kunne bidra til et positivt klima for tilbakemelding mellom elevene og således kunne fremme læring.

Litteratur:

Hattie, J. (2009). Visible learning: a synthesis of over 800 meta-analyses relating to achievement. London: Routeledge.